«Og prisen for gravende journalistikk går til… Lois Lane.»
I følge Dagens Næringsliv deler den norske mediebransjen ut rundt tusen priser til seg selv i året.
Selv Aftenposten, som lenge ble sett på som vår beste og mest seriøse nyhetsformidler, er nå også opptatt av å få flest mulig klikk på internett.
Det er mulig å betale for å lese kvalitet, men hvis du ikke vil punge ut, kan du få lese så mye dritt du vil – gratis.
Hvorfor tror redaktørene at når forsidene er fulle av svada, så vil leserne betale for å sjekke om resten av avisen er bedre?
I medias desperate jakt på profitt i en ny og utfordrende tid er det tydeligvis lett å bli svimmel og gjøre mange feil.
Oppslagene blir oftere og oftere rettet mot folk som kun lever gjennom en mobiltelefon eller et nettbrett.
Maskiner som helt bevisst jobber for å gjøre konsentrasjon til noe avleggs.
Konsentrasjon minner mer og mer om blindtarm og hale, organer vi ikke lenger trenger.
Da jeg var guttunge sendte NRK en barne-tv serie som jeg tror het Pernille og Mr. Nelson. Jeg er ikke helt sikker på tittelen, fordi jeg likte ikke programmet.
At Mr. Nelson var en kødd hadde jeg ikke noe imot, men jeg skjønte fra første stund at begge bare var dukker, dårlig laget og med veldig unaturlige stemmer.
Og jeg hadde ikke engang begynt å lese Hardy-guttene bøker før jeg skjønte at de historiene overhodet ikke hadde rot i virkeligheten.
På samme måte, litt senere, gikk det opp for meg at tegne og tv-serier, som for eksempel Superman, var ren fantasi.
Jeg tenker ikke på det at Superman kunne fly, eller at kuler fra maskingevær bare prellet av på brystkassen hans.
Slike ting hadde jeg ikke problemer med å tro på.
Det som var vanskelig å forstå var forkledningen hans. Den var skikkelig dårlig. Du måtte være fullstendig idiot for å ikke klare å gjennomskue den.
Hver gang Superman ønsket å bli tatt for å være Clark Kent, det eneste han gjorde, var å ta på seg dress og slips og et par store briller.
Clark Kent hadde samme høyde, vekt, sveis og stemme som Superman, men likevel klarte ikke kjæresten hans, Lois Lane, å gjennomskue ham.
Det skremmende er at Lois Lane var journalist i avisen Daily Planet.
Hvordan er det mulig å være så bevistløs i forhold til omverdenen og fremdeles beholde jobben som reporter i en stor avis?
Det er mer enn femti år siden jeg lot meg underholde av Superman, men Lois Lane må ha blitt klonet – om du skal dømme etter kvaliteten på dagens aviser.
Hvordan redaktøren i Daily Planet kunne unngå å forstå at Lois Lane ikke var kvalifisert til å jobbe i avis, er like uforståelig som at redaktører i dagens aviser ikke ser hvor mye venstrehånds arbeide som florerer blant deres begavede journalister.
Oftere og oftere er oppslagsbildet til en artikkel i nettavisene kun et foto av personen som har skrevet artikkelen.
I riksmediene er dessverre annonsene ofte mer underholdene og pålitelig enn oppslagene.
Dagens Næringsliv er blitt en sitat-blekke for seniorøkonomer som ønsker å mele sin egen kake.
Jeg møtte ei spåkone på Thomas Tivoli i 1980 som var mer pålitelig enn disse fjolsene.
I showbiz ville det vært som om Sputnik skulle få kunne kalle seg seniormusiker og mene at han selv er den mest relevante artisten til å spille på Molde Jazzfestival.
Finans og eiendomsmeglere får bable i vei, hver dag, uten konsekvenser – for dem. Ingen journalister stiller spørsmål om kompetanse eller hensikten med uttalelsene.
Antakeligvis fordi journalister, akkurat som mannen i gata, mener nyheter er underholdning og at det ikke lenger er nødvendig med innsikt eller analyse før det er nyheter.
Det er ikke min hensikt å komme på kant med en mektig yrkesgruppe, og derfor vil jeg gjøre dette klart for alle som føler seg tråkket på:
Etter min mening finnes det norske journalister og redaktører som er dyktigere med ord og mer talentfulle enn Oscar Wilde, William Shakespeare og John Lennon til sammen.
Problemer er bare at jeg ikke vet hvor de jobber – eller om de også er døde?
Alle mine bøker finnes nå som e-bøker.
