Alle har forskjellig mening om hva som er morsomt, men det ikke alle forstår, er hvor vanskelig det er å være profesjonell komiker.
For litt siden fikk jeg en mail fra en som skrev: ”Jeg vet ikke om du husker meg, men det var jeg som satt på første benk og trakk en kondom inn i nesa og ut gjennom munn. Jeg dro den frem og tilbake hundrevis av ganger og du ble helt satt ut… ha ha… Topp show!”
Det finnes 7,4 milliarder mennesker på kloden, men antakeligvis bare et par hundre som er gærne nok til å gjøre noe sånt med en kondom.
Og bare én av dem vil finne på å gjøre det, sittende på første benk i et teater.
Det er på slike dager jeg angrer på at jeg ble komiker og ikke gjorde som faren min foreslo, studere til å bli nonne…
Som scenekomiker er du hundre prosent avhengig av oppmerksomheten til publikum.
Jeg så Jerry Seinfeld og Steve Martin diskutere dette fenomenet.
Den verste Seinfeld og Martin hadde hørt om, var en komiker som opptrådde i et moderne kjøpesenter i San Fransisco. Scenen var en trapp i kjøpesenteret som gikk opp foran en stor glassvegg ut mot havna bak. Publikum stod nede på gulvet og så på komikeren med hele havna som bakteppe.
Det ville vært en vakker og flott setting for et humorshow om det ikke hadde vært for…
Dagen før hadde en mann i rullestol begått selvmord ved å kjøre rullestolen ut fra en høy bro og ned i havnebassenget. Akkurat samtidig som komikeren står på scenen finner politiet mannen i rullestolen og med en svær kran heiser de ham ut av vannet og opp bak komikeren.
Det tør jeg påstå, uansett hva slags vitser du er utstyrt med, det er umulig å konkurrere med et klissvått lik i rullestol som dingler rundt bak deg som ufrivillig scenedekor.
Drit i det liket som dingler bak meg… Hør på denne historien her a…
De fleste scenekomikere kommer en og annen gang opp i situasjoner hvor det er vanskelig å holde på publikum. Jeg diskuterte dette med min kollega Tom, men vi kunne ikke bli enige om hva vi ville foretrukket i et slik tilfelle: En god replikk eller en kasse øl?
Personlig har ikke opplevd noe like ekstremt som han i San Fransisco, men jeg vært med på situasjoner hvor det har vært umulig å holde på publikums oppmerksomhet.
For noen år siden opptrådde jeg på en sommerfest for et stort dekkfirma. Jeg skulle opptre inne på lageret og firmaet hadde bygget det om til et kult teater. Stolradene bestod av nye dekk og scenen var stor, høy og fin.
Problemet var at dette var i begynnelsen av juni og for første gang dette året var det over 30 varmegrader ute. Supert for sommerfesten, men lageret hadde et tynt tak av blekk og ikke vinduer, så da showet skulle starte var det over 40 varmegrader inne i lokalet.
Publikum var trehundre lastebilsjåfører og dekk-arbeidere. Menn som er like komfortable med å gå i kortbukse som de er med å danse vals med dronning Sonja.
Eneste mulighet for lufting var å åpne en stor carport i hver ende av lokalet. Det ble ikke like intimt, men det gjorde det mulig å overleve et times show.
De første ti minuttene gikk fint. Stemningen var god, men snart begynte varmen å kreve sitt. Fra scenen forstod jeg at dette kunne bli et problem. Mannfolka svetta og peste. Klærne deres var klissvåte, de så ut som de hadde entret lokalet gjennom en bilvask.
Uten forvarsel reiser en svær mann seg opp foran scenen.
”Øl”, skriker han og løper ut gjennom den åpne carporten. Jeg merket en viss urolighet blant publikum, men fortsatte uanfektet.
Det publikum visste, som jeg ikke hadde fått med meg, var at rett utenfor døra stod det paller med øl, lagt på is. Jeg kunne se på publikum at de også hadde lyst til å løpe, men av en dyp respekt for komikerfaget – eller fordi de var smeltet fast i gummidekkene – ble de sittende.
Heldigvis var ikke mannen som forsvant like stor egoist som mange nordmenn er blitt i de siste åra. Han tenkte mer på felleskapet enn på én ussel komiker. Midt i en punchline kom han brasende tilbake inn gjennom carporten, kjørende på en diger truck. På gaffelen hadde han flere paller med iskaldt øl.
Scenevant parkerte han rett foran meg, sånn at jeg ikke en gang behøvde å konkurrere om oppmerksomheten. Hele publikummet stupte frem og grabbet til seg øl.
Siden jeg var like tørst som resten av forsamlingen, kastet også jeg meg over ølet. Showet var en kjempesuksess.
Jeg må innrømme at jeg sliter med å finne en god moral i denne artikkelen.
Men en ting kan vi alle være enige om: En god latter forlenger livet – og med nok øl – behøver ikke vitsen å være morsom engang.
Del gjerne denne historien:
