Her får du vite hva jeg mener om mye her i livet


Publisert 9.4.2018

AV MORTEN STÅLE NILSEN OG JANNE MØLLER-HANSEN

Komikeren Herodes Falsk (63), langt mindre kjent under fødenavnet Kim Bård Hansen, er en kjapp tur i Norge i mars, for å ha en serie standup-opptredener – og for å minne seg selv på hvorfor han er «klimaflyktning».

Det er lenge siden han solgte barndomshjemmet i Drammen og kjøpte seg en liten gård på Kanariøyene. Han bor der halve året – gjett hvilken halvdel! – sammen med samboer, hund og en coyote («helt tam», beroliger ham). Det kommer til å gå et par måneder til før han våger seg tilbake til leiligheten han har i Oslo.

I mellomtiden er det mange likheter mellom naboene hans på Kanariøyene og naboene hans i Parkveien, mener han.

– De var bønder som begynte å tjene penger da turismen kom på sekstitallet. Altså omtrent samtidig med at Norge ble en oljenasjon. De er liksom på samme nivå som nordmenn – de har vanlige jobber, men store hus og biler. De ble dratt brått inn i den nye verden, akkurat som oss, sier Falsk, som på generelt grunnlag er lykkelig for at han lever i den delen av verden – og i den tiden – han gjør:

– Jeg tror ikke det er én eneste dag i livet da jeg ikke står opp og tenker: «Fy faen, så heldig jeg har vært». Min generasjon er en luksusgenerasjon som har fått alt utdelt. Jeg tåler ikke se folk i min alder klage og sutre. Det eneste du med rette kan klage på i Norge, er været.

Terningkast seks

Standup-showene i Norge i mars, hans første på mange år, fikk varm mottakelse. Falsk fikk terningkast seks i Drammens Tidende – avisen i byen han vokste opp i og alltid har hatt et elsk/hat-forhold til, og som har vært punchlinjen i mange av sangene og vitsene hans opp gjennom årene («det fins et sted som ingen vil dra / toget stopper, men ingen går av»).

Han har ikke alltid vært bortskjemt med gode kritikker. Trioen Falsk inngikk i sammen med Jahn Teigen og Tom Mathisen på sytti- og åttitallet, Prima Vera, satt opp suksessrike forestillinger, solgte bøttevis med plater og lagde kinofilm. Men de fikk ikke så mye respekt fra forståsegpåere.

– Mange hatet det vi drev med på syttitallet, sier han i dag. –  NRK var utrolig selvopptatte, der var det ikke plass til oss i det hele tatt. Kostymeavdelingen der oppe nektet oss å bruke parykker med prislappen vendt ut. Det ville ta seg dårlig ut – for dem. Vi fikk en del gode kritikker også, altså. Men det var selvsagt de dårlige som ble slått opp over hele forsiden på avisene.

Da trioen gikk i oppløsning i 1984, fortsatte Falsk og barndomsvennen Mathisen som duo. Falsk ble dessuten standup-komiker, muligens Norges første.

Bittert brudd

I 1984 hadde Falsk og Teigen jobbet sammen i nesten 10 år. Men da det var slutt, var det veldig slutt. Bruddet var bittert. Unødvendig bittert, tenker Falsk i dag:

– Jahn var den første og definitivt største popstjernen i Norge. Det presset han opplevde, spesielt etter at han giftet seg med Anita Skorgan, var helt sinnssykt. Han kunne ikke gå noe sted. Det som er synd, og som jeg angrer på, er at vi som var rundt ham ikke taklet det. Vi syntes han ble vel preget av at han ble så enormt stor og kjent.

Paret Teigen/Skorgan innebar et tidskifte i den norske kjendisverdenen. De var Norges svar på Charles og Diana.

– I dag treffer jeg tredjerangs artister, folk som har vært på TV to ganger, som er mye vanskeligere å ha med å gjøre enn det Jahn var på sitt aller største, da Tom og jeg ikke orket å jobbe med ham lenger. Vi skulle ha ristet litt i ham. I stedet bare stakk vi av.

Prima Vera ble gjenforent for konserter tidlig på 2000-tallet. Forholdet til Teigen er for lengst reparert, sier Falsk.

– Bitterhet er en sykdom som folk bør gjøre alt de kan for å ikke bli smittet av, slår han fast. – Det går bare ut over den som føler det, det er ingenting å få igjen for den.

Vasket seg i hjel

Falsk hadde en snodig karriere bak seg da han og Prima Vera herjet som verst på syttitallet.

– Jeg gikk bare ni år på skolen. Jeg har aldri hatt en vanlig jobb. Ikke en sommerjobb en gang. Aldri vært ansatt noe sted, aldri fått en lønning, forteller han.

Oppveksten hadde vært utradisjonell, av tragiske årsaker.

– Det verste som kunne skje, skjedde tidlig. Moren min døde av kreft da jeg var 12-13 år gammel. Broren min er fem år eldre en meg. Han hadde dame, og forsvant litt ut av bildet. Faren min fikk seg ny dame, og flyttet etter hvert han også. Det ble jeg sterk av. Jeg lærte at dersom jeg ville ha rene klær, måtte jeg vaske dem selv. I dag er vel mange langt opp i 20-årene før de lærer at klærne ikke spaserer av seg selv til vaskemaskinen.

Falsk har en teori om at moren «vasket seg i hjel».

– Hun var hjemmeværende husmor. Vasket dagen lang. Det jeg husker, er at det luktet bone- og vaskemidler av henne. Og Elnett hårspray. Jeg er til dags dato motstander av parfymer, kremer, deodoranter og ting som skal smøres inn i kroppsåpninger. Det er giftstoffer.

Minnene om moren, er uklare.

– Tom Mathisen har sterkere minner om henne min enn meg. Det var som om jeg slo en strek over det da det skjedde.

Klubbhus og blues

Barndomshjemmet i Drammen ble til et klubbhus for Falsk og de kreative vennene hans, deriblant Mathiesen og Terje Jensen – gitaristen som senere ble kjent som Jonas Fjeld.

1973 i Jonas Fjeld Rock’n’Rolf Band

– Fjeld og jeg gikk tre uker på gymnaset før vi fant ut det fikk være nok. Da sa Fjeld til meg [bred Drammen-dialekt]: «Faen, vi reiser til Chicago og hører på bluuuues!».

Slik gikk det. Falsk og Fjeld hadde på dette tidspunktet platedebutert med Jonas Fjeld Rock n’ Rolf Band, en kombinert rockgruppe og komikertrupp der Falsk ikke spilte noe instrument, bortsett fra plastsaksofon, men opptrådte som klovn og fungerte som kreativ manager.

– Vi fløy via Island, overnattet der – det var billig den gangen. Vi tok en Greyhound-buss fra New York til Chicago. Vi var ikke gamle nok til å ha sertifikat.

Hvem av disse tror du er Jonas Fjeld?

At de var tilknyttet det internasjonale selskapet Mercury i Norge, ga dem et par fordeler:

– Det amerikanske kontoret tok godt vare på oss da vi kom. Vi fikk blant annet være med på en plateinnspilling med The Ohio Players. Sjefen sa: «Jeg skal reise bort, bare lån kontoret mitt». Jeg begynte å ringe alle mulige bransjefolk. Tenkte at vi kunne sette opp en amerikansk turné med Jonas Fjeld Rock n’ Rolf Band. Men da vi kom hjem ble de andre bandmedlemmene engstelige: «Hvem skal vaske klærne våre? Hvor skal vi bo? Vi kan jo ikke engelsk!».

Slippe vanlig jobb

På grunn av det som skjedde med moren, lærte Falsk seg tidlig å ta ansvar og å få ting til å skje. Allerede i 14-årsalderen hadde han utnevnt seg selv til manager for Drammen-bandet Frosk.

– Jeg booket dem inn på ni av de 13 ungdomsklubbene som fantes i Oslo på den tiden. Ble den store helten, helt til vi hadde vært og spilt. Klubbene betalte 300 kroner. Utgiftene beløp seg til 450. Då lærte jeg at du ikke må tenke på inntektene først, men kostnadene.

Han forventet ikke å bli rik. Men han var fast bestemt på å jobbe i showbiz. Forbildene var amerikanske The Marx Brothers, samt britiske The Goons, Monty Python og Peter Sellers.

– Jeg visste at jeg ville holde på med noe i krysningspunktet mellom humor og musikk. Det var jo ikke noe å leve av akkurat. Men den gangen var det slik at dersom du bestemte deg for å bli kunstner – vel, da måtte du belage deg på å være fattig. Jeg bestemte meg for å bli fattig kunstner, men hadde jo et håp om å kunne overleve. Ambisjonen min var å slippe å ha en vanlig jobb og gå på kontoret hele året rundt. Jeg ville være fri til å gjøre det jeg ville.

Som erteris

Da Jonas Fjeld etter en stund ønsket å gå i en mer seriøs musikalsk retning, sa Falsk takk for seg. Han og Jahn Teigen – sistnevnte var vokalist i Popol Vuh (senere Popol Ace) og Norges eneste fullblods popstjerne på den tiden – hadde gitt ut albumet «Teigen synger Falsk» i 1975.

I mange år fremover var de to som erteris.

– Jeg og Jahn var mer like som typer enn det jeg og Tom [Mathisen] var, egentlig. Tom var ordentlig og gikk rett hjem etter premierene. Han er spik spenna gæær’n selvsagt, men har alltid prøvd å fremståsom streit. Jeg og Jahn var mer gutta på byen.

Det første Prima Vera-albumet kom i 1977. Det andre, «Brakara», ble sluppet året etter – og solgte sekssifret. Samtidig hadde Teigen en meget suksessrik solokarriere gående. Det var Falsk som bidro med tekstene til de norske popklassikerne «En dags pause» (1979) og «Mentalkrem» (1980).

Førstnevnte inneholdt Teigens kanskje mest elskede slager: «Min første kjærlighet». Komikeren Falsk syntes ikke det var vanskelig å omstille seg fra humoristiske til konvensjonelle poptekster. Men akkurat den satt langt inne:

– Jeg og Jahn skrev låter slik som Elton John og Bernie Taupin gjør det: Teksten først, så melodien. Med «Min første kjærlighet» var det omvendt. Jeg tror Jahns melodi var inspirert av Bee Gees’ «Too Much Heaven», som var over alt på den tiden. Jeg skrev 14-15 tekstutkast, og alle var forferdelige.

Men så, en dag under plateinnspillingen i Hamburg – heureka!

– Jeg kom over en utgave av det tyske magasinet Stern. På den ene siden var det et sort-hvitt-bilde av en dame, superskrukkete og gammel, tatt i salgsbodene i Paris. På den andre siden sto tittelen «Meine erste liebe». De to sakene hadde ingenting med hverandre å gjøre. Men jeg tenkte at hun gamle damen også hadde hatt en første forelskelse en gang.

Nei til reklame

Det var ikke misunnelse som gjorde at Prima Vera sprakk, mener Falsk. Snarere hans egen dype skepsis til berømmelse, som etter hvert gjorde samarbeidet med Teigen vanskelig.

– Det er ikke så mange fordeler med å være kjendis i Norge. Alle vet hvem du er, men du tjener ikke nødvendigvis masse penger av den grunn. Det er som å eie Downton Abbey men ikke ha tjenerskap: Du må gjøre all jobben selv.

Han har holdt seg unna reklamejobber og realityserier.

– Jeg har alltid sagt nei til Se og Hør, «4-stjerners middag» og reklamejobber. Forbildene mine har vært folk som The Beatles og Bob Dylan. De var ikke med på hva som helst. De klarte å si nei. Jeg husker at jeg gikk på butikken da jeg var 16 og så at Rolv Wesenlund var med i en reklame for Snurring. Jeg var superfan av Wesensteen, og ble utrolig skuffet av at han hadde solgt seg til et hermetikkprodukt. Om du ikke trenger å gjøre det – ikke gjør det.

Han og Mathisen var heldige som fikk være «Ringo» i Prima Vera, understreker han.

– Jeg kjenner mange som er veldig mye mer kjente enn det jeg er, så jeg vet hva det innebærer. Folk kjenner til navnet mitt, men føler ikke noe eierskap til meg som person. Det lever jeg godt med.

Burde jugd mer

I løpet av de siste årene har Falsk holdt foredraget «Menneskets beste venn er et smil» over 500 ganger. Han har skrevet en rekke bøker, deriblant krimromaner og selvbiografien «De gærne har det godt». I august 2018 blir det gjenforeningskonserter med mannen Falsk omtaler som sin beste venn: Tom Mathisen.

Han klarer seg godt. Hadde han vært veldig opptatt penger og karriere, hadde han nok jugd mer, mener han.

– Jeg har vært så dum å si det som det er opp gjennom årene. Jeg tuller litt nå, men ærligheten har nok skadet meg en del i. Som da jeg sa til Aftenposten at jeg hadde skrevet musikalen «Fantomets glade bryllup» på én uke. Jeg skulle gjort som Bjørn Eidsvåg og sagt at det var et oppgjør med ungdom som leser for mye tegneserier eller noe slikt. Men jeg er ikke så opptatt av karrieren. Jeg er opptatt av livet, det livet jeg lever hver dag. Sånn har det alltid vært.

Glad i å kope

Dette livet bør helst ikke være for stressende, mener Falsk.

– Jeg mener at koping er sterkt undervurdert. Å sitte og kope. Det liker jeg. Se utover Atlanterhavet og ikke gjøre noen ting. Det synes jeg er dritfint. Jeg så en film om George Harrison for ikke så lenge siden. Han kalte det «å meditere». Det høres jo bedre ut. Men jeg vil gjerne slå et slag for koping.

Gutten som ville være fri og gjøre det han ville, har ikke barn å bekymre seg for.

– Jeg har ikke villet ha barn. Det er ikke det at jeg ikke kan få dem, men jeg har valgt å la være. I en ideell verden kunne jeg ha tenkt meg å ha det sånn som Paul McCartney da han hadde småunger: Ha nok penger til at du har masse tid til dem, ri hester og alt det der idylliske. Men jeg tror ikke jeg hadde turt å holde på med det jeg holder på med – vært i showbiz i Norge – om jeg hadde hatt unger.

Fjellene han går tur i på Kanariøyene (gården ligger 850 meter over havet) har fått Falsk til å kjenne på hva det innebærer å bli eldre. Han bruker lenger tid på å komme seg enn før, vedgår han.

Døden er han ikke redd for.

– Såfremt du har levd et godt liv, tror jeg døden kan komme som en slags lettelse. Jeg går ikke og bærer på dårlig samvittighet. Har ikke noe uoppgjort med noen.

Men:

– Jeg ser helst at den venter til jeg er godt oppe i 80-årene. He he.

 

Del gjerne denne artikkelen  

Email this to someoneShare on FacebookTweet about this on Twitter