I dag er det mye snobberi blant folk som drikker vin. Og som oftest koster det mer enn nødvendig.
Da jeg vokste opp i Drammen drakk vi kun vin hvis vi ikke fikk tak i øl. Vin ble kalt svømmevest; noe du bare trenger i en nødssituasjon.
Fra før vi begynte på ungdomsskolen drakk vi øl. Det som er greit med øl er at du åpner en flaske/boks og drikker den rett ned. Akkurat som vann.
Og når den er tom – så åpner du en ny.
Det er ikke noe jåleri med øl.
Ikke noe sniffing, risting på glass eller synsing. Om en kelner på Kafe Royal i Drammen i 1970 hadde sagt: ”Til den ertesuppa anbefaler jeg en god Bordeaux – med innslag av modne bær, sjokolade, sedertre og litt vanilje” ville han blitt dratt på utsiden etter håret og banket opp.
Etter hvert som jeg har blitt eldre må jeg innrømme at jeg også har blitt glad i vin. Mitt forhold til vin er ganske likt forholdet til øl: Smaker det godt, så heller jeg det rett ned – og bestiller en ny.
Jeg har aldri forstått meg på folk som kjøper dyr vin som de lukter mer på enn de drikker av. For meg er vin enten god eller ikke. Jeg bryr meg ikke om navn, pris eller årgang.
Selv med denne holdningen kan jeg ikke huske å ha drukket meg full på eddik. Kom ikke å si at jeg ikke har smak!
For noen år siden hadde gleden av å besøke Francis Ford Coppolas vingård i Napa Valley i California.
Det tenkte jeg kunne være en god anledning for å lære mer om vin.
Jeg meldte meg på en omvisning som tok for seg produksjon og lagring. Inkludert i omvisningen var en prøvesmaking av vinene de produserer. Vi ble presentert for ti forskjellige viner – i forskjellige prisklasser – fra ca. 10 dollar, opp til over 100 dollar pr flaske.
Alle deltakerne luktet, smattet og spyttet. Jeg var den eneste som drakk – hele glasset – hver gang.
De andre nippet til vinen, lukket øynene og sa ting som: ”Nice character… lot of personality… substance and integrity.”
Heldigvis var det ingen andre norske i følget, så for å more meg selv, mumla jeg observasjoner som ”lunka nesehornsnørr, syrlig huggormpiss” helt til jeg oppdaget en svensk dame som forsøkte å oversette kommentarene mine til guiden.
Guiden var innledningsvis blitt presentert som en av de beste vinekspertene i California, så jeg tenkte at dette måtte være en mulighet til å få svar på noe jeg alltid har lurt på.
Jeg sa: ”Nå har jeg smakt på alle de forskjellige vinene, og det er helt klart forskjell på dem. Alle er veldig gode, men jeg kan ikke kjenne at den til 100 dollar smaker bedre enn den til 10 dollar. ”
Guiden sa: ”Nei, og det er det ingen andre som kan, heller.”
”Hvorfor er den ene så mye dyrere enn den andre da?” spurte jeg.
Guiden smilte overbærende: ”Prisen blir bestemt etter hvor lang tid du kan lagre vinen – ikke etter smaken. Hvis du kjøper en vin til 100 dollar så kan du åpne den om 25 år og den er like god. Får du et barn, så kan du kjøpe årgangen fra da barnet ble født og åpne den på 25-års feiringen.
Hvis du kjøper en vin til hundre dollar – og drikker den NÅ – you’re so stupid, you’ve got the brain of a grape.”
Eller som vi ville sagt det i Drammen på 70-tallet: ”Dyr vin kan være god, men han som drekker’n stinker kork.”
