Jeg er på en norsk flyplass og siden jeg er sulten og har god tid, leter jeg gjennom en del serveringsteder før jeg ender opp på Sjømathjørnet.
Klokken er 18:30 og salatbaren ser ut som om den er preparert omtrent samtidig som da Olav den Hellige ble drept på en slette ikke langt unna.
Flere fat er tomme. Andre har kun litt saus og noen slitne salatblader på bunnen.
Det ser likevel ut som om dette er det mest fristende av mat flyplassen kan varte opp med.
Jeg betaler for salatbuffé og spør om de kommer til å fylle opp de tomme fatene. Det er heller ikke brød og smør på bordet, til tross for at det er inkludert i prisen.
Jeg vet ikke hvem som har ansatt kvinnen bak disken, men vedkommende har fått tak i et skikkelig sjarmtroll.
Enten er hun leftovers fra audition til Games of Thrones eller så står hun med beina i et syrebad. Hun kikker ned som om det brenner rundt anklene hennes og hun blotter gummen. Merkelig nok skriker hun ikke.
Meg overser hun fullstendig.
Da jeg gjentar spørsmålet, ser hun til slutt opp og sier: ”Nei, du må forte deg for hun skal snart rydde bort bufféen.”
Jeg sier: ”Hun rydder vel ikke bort maten mens jeg forsyner meg?”
Verdens andre menneskelige insekt, etter Franz Kafkas Gregor Samsa, klarer ikke å holde seg lenger.
”Jo,” skriker hun. ”Det gjør hun.”
Jeg haster over til salat-bufféen, men før jeg får forsynt meg, kommer hun mot meg.
Det er fristende å komme med en morsom beskrivelse av salat-bufféens vokter, men jeg holder den for meg selv. Hvem vet når jeg får tilbud om å skrive en fantasy-serie for norsk tv?
Denne flyplassen har tydeligvis flere psykopatiske karakterer enn noen tidligere HBO-serie.
Hun sier: ”Jeg skal rydde bort bufféen!”
Jeg sier: ”Du får vente til jeg har forsynt meg!”
Hun sier: ”Nei, jeg tar den nå. Jeg har ventet i hele dag!”
Dette servicepersonalet overgår alt av hva jeg har opplevd av arrogante, frekke og dumme personer. Hjernen min friteres i et forsøk på å finne en måte å nedverdige de to på.
Jeg kjenner øynene mine spinne rundt i skallen. Jeg ønsker at noe skikkelig ondt skal skje i denne baren.
Hvorfor kan ikke jeg ha de samme evnene som trollmannen Tim i Holy Grail? Om jeg bare kunne lage eksplosjoner ved hjelp mine tanker.
Før hun klarer å rive fatene vekk foran nesa på meg, kommer voldsomt brak av knust glass fra bak disken. En hylle inne i et kjøleskap for vin og champagne har løsnet og dyre flasker smeller i gulvet.
Aldri har lyden av knust glass vært søtere.
Mine overnaturlige evner har endelig begynt å virke.
Hva i all verden skal vi med fantasi-serier på tv når vi tydeligvis lever i en?
