En gang tidlig på 70-tallet opplevde jeg en fantastisk konsert i Røda rommet på Kjøsterud skole i Drammen. Dette var ikke et sted hvor jeg pleide å gå for å se band, men ryktene om Arman Sumpe Dur Express forrykende sceneshow hadde gjort meg nysgjerrig.
På denne tiden, i motsetning til i dag, var det få artister som hoppet rundt samtidig som de sang. Nå drømmer nesten alle om å bli en eller annen form for syngende og dansende idol. Jeg vil ikke bli overrasket om noen avslører at i Vatikanet, seint på natta, trener Paven og en gjeng med kardinaler dance moves foran et enormt speil.
Vel, jeg om det.
Arman Sumpe d.e. bestod av en gjeng flinke musikere som spilte ”symforock” på en ypperlig måte. Helt ærlig hadde jeg ingen peiling på hva symforock stod for eller hva det betydde, men det hørtes utenlandsk ut, så jeg tok det som et godt tegn.
Jahn Teigen tidlig på 70-tallet.
At gruppa låt bra, imponerte meg ikke, men vokalistens utseende og høye hopp blåste meg nærmest ut av mine nye Londoninnkjøpte slangeskinnstøvler.
Jahn Teigen kom på scenen i en fargerik kjortel. Håret hans var langt, uflidd og matchet et pistrete skjegg ytterst på hakespissen. Han så ut som Belsebub i Jesus-parykk. Om han hadde forvillet seg inn i kirken som lå ved siden av skolen, ville presten umiddelbart kjørt en stake gjennom hjertet hans.
Da jeg så ham opptre, fikk jeg frysninger og jeg skal fortelle deg hvorfor: Her var det en voksen mann (han var bare 5 år eldre enn meg, men på den tiden – jeg var 18 år – føltes det som et millennium) på scenen som både var dyktig og uhøytidelig. Han klovnet og sang foran med en gruppe utrolig flinke og seriøse musikere.
Arman Sumpe d.e. var helt klart det beste bandet jeg noensinne hadde hørt, men i tillegg var det også det beste bandet jeg hadde sett. Teigen hadde en kraft i fremførelsen jeg aldri hadde opplevd tidligere, samtidig som han var morsom og uforutsigbar. Jeg ble øyeblikkelig fan.
Jeg har alltid vært svak for dyktig musikere som også tillater seg å være morsomme. Det er noe fascinerende med folk som er veldig dyktige til å spille, men som velger å tulle i stedet. Spike Jones og Bonzo Dog Band er to av mine favoritter.
Den kraften og lekenheten som Jahn var i besittelse av, er vanskelig å fange i et studio. Det er få plater som yter ham rettferdighet, men denne liveversjonen av ”Hun vil aldri forstå meg” er et godt eksempel på hva jeg mener.
I denne videoen opplever du noe av den kraften jeg så den gangen på en ungdomsskole i Drammen og som gjorde at jeg følte at denne mannen må jeg umiddelbart bli bedre kjent med.
https://youtu.be/ZksRPKQ_h9w
Prima Vera er nå å finne på Spotify og alle andre strømningstjenester.
