Siden vi lever i ekstremt merkelige tider, hvor du ikke lenger vet om du kan stole på «sikre» ting som bank, politi, forskning eller myndigheter, vil jeg anbefale alle å få seg en ulv. 
Her snakker vi om ekte lojalitet. En ulv, om du fórer den, går på tur med den – og i tillegg later som om du synes det er utrolig moro å kaste pinner – vil belønne deg med lojalitet og evig kjærlighet.
Det spiller ingen rolle om du er Ted Bundy, Adolf Hitler – eller hvilken som helst imbesil influencer på Instagram. Ulven din vil uansett synes du er det mest fantastiske mennesket som finnes på denne kloden. Dette sier ganske mye om ulven som rase. Den er ingen menneskekjenner.
Men heldigvis, noen ganger kan instinkter være mer verdt enn inaktive hjerneceller.
Alle som kjenner meg vet at jeg er opptatt av fotsoneterapi og har stor tror på at det kan hjelpe kroppen til selv-helbredelse. Enkelt forklart går det ut på at blodet sirkulerer rundt i kroppen, og siden vi nå nesten aldri lenger går barbeint, får vi ikke den massasjen vi trenger for å holde «vanningsanlegget» oppdatert. Med det resultat at enkelte kroppsdeler ofte kan tørke ut.
De gangene jeg har tatt fotsoneterapi på mine venner, er alle enige om at det virker, men de fleste vil bare gjøre det én gang, fordi det gjør litt vondt når man finner de blokkerte punktene.
Jeg forstår dette godt. De fleste av mine venner er såkalte intellektuelle som i stedet for mosjon og massasje foretrekker å sitte i en lenestol og klø seg i hue i håp om at det vil stimulere endetarmen og sette fart på do-besøkene.
Men jeg avsporer, dette er historien om hvordan jeg har endt opp med å gi en ulv «potesone» hver dag, hele det siste året.
Jeg har to kanariske ulver som følger med meg overalt. De har et flott gemytt og må bare gå i bånd om vi er på turiststeder. I mine øyne fortjener disse flotte dyrene langt mer å være en beskyttet rase enn andre som ufortjent er det; for eksempel norske stortingsrepresentanter.
Som sagt er disse ulvene veldig snille, bortsett fra om du skulle være så uheldig at du blir født som katt eller en kanin.
Da kan det være et problem – for ikke bare er disse dyrene smartere enn middels realitystjerner – de kan også løpe i 300 kilometer i timen i stupbratt terreng.
Hver morgen starter jeg dagen med å gå en lang tur i fjellet på Gran Canaria. Taxi (9 år) og Kompis (2 år) er alltid med. Stort sett er de innenfor synsvidde, men det kan hende at de tar seg en liten runde. Sjelden er de borte mer enn et par minutter, så jeg trenger aldri rope på dem.
I fjor sommer, etter en slik tur, kunne Taxi plutselig ikke lenger gå. Han var helt lam i begge bakbeina. Jeg vet ikke hva som hadde skjedd, og jeg kommer aldri til å få vite det. Men jeg gjetter på at han hadde blitt utmanøvrert av en ultra-smart kanin.
Uten forklaring kom Taxi krabbende bortover med bakbeina slepende etter seg.
Dette, som du skjønner, kom ikke bare som et sjokk, det skapte også et uventet dilemma: Hva gjør du med en lam ulv?
Størrelsen på en ulv kan være et problem om du blir nødt til å bære den.
Ulv er rake motsetningen til populære micro-hunder som er så små at de kan bo hele livet i en håndveske. Slike små fjerter bjeffer, biter og er alltid aggressive. Antakeligvis fordi de er livredde for å møte en gresshoppe som kan komme til å spise dem.
Taxi kom ikke med et eneste pip, og han logret med halen da jeg løftet ham inn i bilen. Muligens fordi han så det komiske i situasjonen.
Jeg kjører en bitte liten elektrisk bil (mange ungdommer i landsbyen hvor jeg bor har større bilstereo enn jeg har bil) og plutselig var vi to mennesker og to ulver stappet inn i kupeen. Bilen er så liten at den bruker mindre strøm enn en billig kjøkkenmaskin og har dårligere sittekomfort enn et romslig askebeger. (Seat MII Electric for bilinteresserte.)
Vi kjørte rett til et senter med veterinærer – til tross for at jeg av erfaring vet at 87% av alle spanske veterinærer ønsker å operere uansett om det bare er et stygt myggestikk – noe som gjør dem 13% mer avslappet enn andre spanske leger.
Veterinæren tok én titt på ulven og sendte oss videre til et stort dyre-hospital i Las Palmas. Der ble Taxi bedøvet og rullet inn til CT-scanning. Det tok noen timer før vi fikk ham tilbake, fremdeles neddopet, og med nok en formaning om at vi måtte operere snarest. Bildene viste at han hadde fått en prolaps i ryggen og sjansen for å bli bra uten hjelp av skalpell kunne vi bare glemme.
La meg si det rett ut, når flere forskjellige veterinærer ringer deg samme kveld og insisterer på å operere, er ikke det litt mistenkelig? Spesielt om du nøler litt, og de truer med at prisen på operasjonen vil bli mye dyrere neste dag. Hva blir det neste? Et tilbud du ikke kan si nei til?
Heldigvis har jeg en venninne i Norge som er praktiserende veterinær, så jeg sendte henne bildene og spurt om råd. Hun sa: «Ikke operer, vi setter ham på en sterk kortison kur. Eneste bivirkningen er at han kommer til å drikke mye vann og må på do hele tiden!»
Uten å tenke meg om, overbeviste jeg meg selv om det ikke var noe problem. Du har en lam ulv i stua som må ut å pisse minst en gang i timen – døgnet rundt.
What could possibly go wrong?
Jeg følte hvordan de unge, kvinnelige ekspeditørene på det lokale apoteket syntes synd på meg der jeg strevde med å få 20 pakker med bleie-underlag ut av døra og inn i bilen. Jeg kunne se hva de tenkte, så det var ingen vits i å rope: «Det er ikke til meg… Jeg har har ikke problemer, men jeg har en ulv hjemme som går på kortison-kur.»
Måten å få Taxi ut av huset på var å binde et skjerf under buken på ham, slik av vi fikk løftet opp bakparten og kjørt ham ut på samme måte som en trillebår.
Dette gikk fint helt til jeg snakket med min venninne i Norge igjen, og hun sa: «Og så må du passe på at han får gått ordentlig på do. Hvis ikke, må du hjelpe ham!»
«Hva mener du? Hjelpe ham?»
«Du vet, hvis han ikke klarer det på egen hånd, så må du hjelpe ham med en finger!»
Jeg må innrømme at før dette – har jeg aldri tenkt tanken på å stikke en finger inn i anus på en hund – uansett hvor liten og søt den har vært.
I et nødstilfelle… ja, ok,.. kanskje på en liten puddel? På en Pit-Bull… no… no… no… Eller en ulv med smerter… NEI! NEI! NEI!
Men jeg gjorde det!
I tillegg fikk jeg beskjed om å gi den massasje og fysioterapi for å holde bakbeina på dyret i gang. Det er nå jeg kommer til det essensielle med denne historien.
Jeg tror at jeg kan hjelpe mange av mine lesere – unge og gamle, rike og fattige, intelligente og dumme, ja til og med folk som drikker alkoholfritt øl – til å få et mer meningsfylt samliv med sin hund.
Som sagt tidligere har jeg stor tro på fotsoneterapi på mennesker og etter å ha blitt bedt om å massere ulven tenkte jeg, hva med fotsoneterapi på den også?
Det tok ikke mer enn ett minutt ute i den vidunderlige verden vi kaller internett før jeg hadde funnet en bok som het «Dog reflexology & acupressure», og etter bare noen få dager hadde jeg boka i hendene.
Først av alt, etter å ha lest boka, kan jeg si at prinsippet med fotsoneterapi er likt for mennesker og hunder. Og som den entusiasten jeg er, satte jeg i gang med daglig «potesone» på Taxi.
Det har vært en lang vei tilbake, men nå ett år etter ulykken, er Taxi akkurat like frisk og mobil som tidligere. Hver morgen, etter at vi har vært på tur, kommer han og legger seg i sofaen, klar for å få behandling.
Det er virkelig noe å være takknemlig for. Tenk å få oppleve å ha et nært og personlig forhold til en diger, pelskledd skapning som elsker deg over alt på jorden. Jeg vet at alle som har hund føler det på samme måten, men om du ikke har gitt hunden din «potesone», så vet du egentlig ikke hva jeg snakker om.
Ooouu Ooouu Ooouuuuuuuuuuuuuuuuu….
