Ok, det finnes definitivt flere måter å lage humor på. De to mest vanlige er antakeligvis:
- Rundt om i verden sitter det dyktige humorforfattere som skriver dag og natt i håp om å få folk til å le. De vrir og vrenger på ideer, setninger og historier, slik at de tilslutt ender opp med en finpusset bit humor som – når den blir presentert riktig – får folk til å gapskratte. Det er resultatet av dyktig håndverk, på lik linje med et nydelig smykke, laget av en dyktig kunsthåndverker.
- Noen har skrevet under en kontrakt med en tv-kanal om å levere en humorserie før det har skrevet en eneste vits eller hatt en god idé, og i ren desperasjon for å overholde deadline skviser de ut noe som de håper i beste fall kan få folk til å fnise litt.
Alternativ 2 er dessverre mest vanlig, og det forklarer hvorfor tv-kanaler sender humor som er så dårlig at enkelte tv-apparater velger å eksplodere i stedet for å vise festligheten.
Jeg tror de fleste som klarer å lage en HIT – noe alle snakker om eller nynner på – ofte er mer forbauset enn publikum.
Opp gjennom årene har jeg vært med å skrive noen musikalske landeplager, og felles for dem alle er at hver gang noe har slått an, har det kommet som en komplett overraskelse.
Jeg blir dessverre nødt til å nevne noen av disse sangene nå, selv om jeg vet at du kanskje ufrivillig kommer til å gå rundt å nynne på dem i dagevis. Er du riktig uheldig, klarer du kanskje ikke å få en av dem ut av hodet på flere uker.
La meg begynne med en av de mest plagsomme: DO-RE-MI med Jahn Teigen.
Det er store sjanser for at du i årevis har forsøkt å fortrenge denne denne melodien, men så fort du ser tittelen, begynner hjernen din å synge «Skalaen er en sang – alene»… om og om igjen og DU KLARER IKKE Å SLUTTE… HJÆÆÆLP!!!
Jahn og Anita Skorgan kom til meg med melodien dagen før fristen til å levere inn bidrag til Melodi Grand Prix gikk ut. De hadde allerede refrenget med Do-Re-Mi klart og ba meg om å fylle inn resten, slik at det ble en låt med en tekst som kunne vinne den norske finalen.
Jeg ber om unnskyldning til alle som akkurat nå hører denne melodien et sted langt bak i hjernen og ikke klarer å få den bort igjen. Men det skal dere være klar over, det er ikke lett å skrive en sang som blir så kjent og populær at store deler av befolkningen hater den.
Andre musikalske landeplager, som jeg må være med på å ta ansvar for, er låter som Min Første Kjærlighet, Adieu, Det Er Norge Som Er Bra, De Gærne Har Det Godt, Fylla Har Skylda, Alle Fine Damer Har Ei Stygg Venninne… og mange, mange flere.
Noen av disse sangene er blant de mest spilte på NRK gjennom tidene, står gjengitt i skolesangbøker og blir spilt i begravelser hver uke. Det har aldri vært min intensjon, men jeg må innrømme: HITS er morsomt. Det føles omtrent som å jevnlig få tilsendt penger fra folk du ikke kjenner – uten grunn.
Musikk er en digresjon i denne anekdoten. Jeg beklager, men jeg ble revet med av min egen suksess. Sånn er det å bli gammel; du må hele tiden repetere gamle minner – eller så glemmer du dem.
Sjeldnere enn musikalske HITS, er landeplager med humor. Mange år etter at samekokken Ante Valente var på tv, møter jeg fremdeles tilfeldige folk på gata som roper: Jada jada jada….
Dessverre er det ikke resultatet av humoristisk finslipt kunsthåndverk, men heller desperat tidsnød. Den gangen da vi laget tv-serier med sketsjer, forstod vi ikke hva vi begav oss ut på da vi skrev under kontrakt på å levere flere serier på tolv (12) halvtimes programmer.
Først etterpå, da jeg begynte å telle hvor mange sketsjer vi behøvde, forstod jeg at hver slik serie trenger rundt trehundre (300) sketsjer. Jeg kan love deg at etter å ha brukt en måned på å skrive femti (50) forskjellige sketsjer, føler du deg både flink, morsom og arbeidsom – helt til det går opp for deg at du fremdeles mangler minst tohundre og femti (250) unike, morsomme sketsjer.
Dette er et regnestykke som ikke går opp, uansett hvor stort honorar du mottar. Det forklarer også hvorfor mange talentfulle komikere i dag har talkshow hvor de kun snakker vittig med gjestene og nøyer seg med å repetere de samme sketsjene i forskjellige varianter, år etter år. Det er også et bevis på at det er lettere å skrive kontrakter enn sketsjer.
Vi var med på den kommersielle norske tv-bransjens barndom, hvor vi laget tv-programmer fordi vi fikk lov og det var moro. Ingen av seriene hadde et skikkelig budsjett. Vi fikk bruke studio og kameraer om natta og når de ellers ikke var i bruk. De som jobbet med oss fikk lite eller ingenting betalt, og alle var med på å bære og rigge utstyr.
På nitti prosent av innspillingene var vi sjelden mer enn fire, fem stykker i sving – foran og bak kamera. Mye av det som drev oss var følelsen av samhold og drømmen om å lage noe spesielt; at vi fikk muligheten til å være annerledes enn resten av norsk underholdning.
Vi hadde ingen sensur, ingen som synset og mente noe om programmene. Selv ikke før programmene ble sendt på lufta var det andre enn oss som hadde sett dem. Vi var i fri dressur, på godt og vondt.
Mer enn tjue år etter at sketsjene ble sendt, får jeg stadig tilbud om å opptre som Ante Valente. Jeg skulle ønske at det var et av mine fineste, komiske øyeblikk, men må nok innrømme at grunnen til at store deler av den norske befolkningen i ett år gikk rundt og mumlet jada jada jada, kun skyltes tilfeldigheter.
Antes Snøscooter-sandwich var bare én av trehundre sketsjer. Den stakk seg overhodet ikke ut på papiret og jeg hadde tenkt at Tom skulle fremføre den. Som regel, når det var en rolle som programleder eller en som krevde dialekt, var det alltid Tom som tok seg av disse typene.
Den dagen vi filmet Ante, var vi på location i huset til salgsdirektøren på TVNorge. Vi hadde fått låne hjemmet hans og filmet en rekke sketsjer rundt omkring i det store huset. Helt til slutt hadde vi planlagt å filme Ante på kjøkkenet. Det hadde vært en lang dag. Vi hadde filmet i ti timer og da vi endelig kom til siste opptak, var Tom veldig sliten.
Han lå og halvsov oppe på en haug med kostymer da jeg ba ham om å kle på seg kostymet til Ante. Han sa: ”Jeg er så sliten og trøtt, jeg tror ikke jeg husker hvordan sketsjen er. Kan ikke du gjøre den? Du har jo skrevet den, så du husker den sikkert bedre enn meg?”
Jeg hadde skrevet den, men jeg husket den ikke bedre av den grunn. Raskt leste jeg gjennom manuset og bestemte meg for å gjøre et forsøk. Dialekter har aldri vært min greie, men jeg husket at jeg hadde festet mye med lokalbefolkningen i Finnmark da jeg turnerte der med Jonas Fjeld Band på 70-tallet.
De samene jeg hadde møtt syntes alltid å ha så god tid, og uansett hva som skjedde, var det bare jada jada jada. Siden jeg ikke husket manuset særlig godt, og heller ikke gangen i sketsjen, trang jeg tid til å tenke meg om. Derfor passet det perfekt å slenge inn et par jada jada jada på forskjellige steder.
Vi gjorde kun ett opptak med to kameraer og tenkte ikke mer på Ante. Senere, da jeg klippet serien, vurderte jeg ikke sketsjen som spesielt morsom og tok den ikke med før et godt stykke ut i program to.
Men før serien ble sendt på tv, ble den vist for et par hundre mennesker i studio på TVNorge. Dette for å ta opp latter og andre reaksjoner, og så legge det til på lydsporet.
Jeg bodde i London på dette tidspunktet og var ikke tilstede under visningen. Dagen etter ble jeg ringt opp av produsenten, som ropte inn i telefonen: ”Ante er en HIT! Hele salen gikk rundt og ropte jada jada jada etter visningen. Du må komme hjem og lage flere Ante-sketsjer som vi kan klippe inn i serien.”
Ante var altså ikke, som du skjønner, et nøye planlagt barn. Han var en drita full villmann som tvang seg med på festen.
Har du lyst til å lese flere historier fra showbiz, finner du boka
De Gærne Har Det Godt HER.
