Etter mye arbeide har jeg skrevet en ny bok, men jeg er usikker på om jeg skal utgi den.
Det å skrive en bok er akkurat som å få barn; først steller du dem, prøver å plukke av dem feil, og til slutt drar de avsted for å finne sin egen familie. Kjøper du ei bok jeg har skrevet, er du denne familien. Og de pengene du betaler for boka, vil høyst sannsynlig produsere flotte barnebarn.
Foto_ L-P Lorentzen
Boka jeg har skrevet er uten forlag. Jeg er veldig glad for å leve i en tid hvor det er mulig å være forfatter og egen utgiver.
De fleste forlag ønsker bare å utgi bøker de tror er mulig å selge i store antall. Vi seriøse forfattere er mer opptatt av å være originale og vil helst utgi smale bøker som skaper oppsikt, debatt og forargelse.
Slike holdninger har ofte ført meg opp i krangler med mine redaktører, og mange bøker har blitt forkastet allerede før jeg har skrevet ned en eneste bokstav.
En gang tilbrakte jeg seks dager på kontoret til en redaktør i Gyldendal Norsk Forlag. Jeg viste ham en 3D modell av ei bok jeg ønsket å skrive. Modellen var fem millimeter tjukk og fire meter høy. Han sa at det var urealistisk å tro at bokhandlere vil ta inn ei bok som de umulig kan få plass til i butikken. Jeg kalte ham en mental dverg, og boka ble skrinlagt på grunn av coverdesign.
Dette er en problemstilling som helt forsvinner når man kun utgir e-bøker.
Men uten forlag forsvinner også redaktørene, og det kan være en utfordring for oss seriøse forfattere.
Ikke bare må du komme opp med mange tusen ord for å fylle hel bok, du må også arrangere ordene en rekkefølge slik at de gir en viss mening for leseren. Dette er redaktører ofte bedre på enn forfattere.
En god redaktør vil også fortelle deg at det ikke er noen vits i å starte ei bok med en setning som dette – Robert Leirum var en feit faen som gikk med posten og sparte penger for å få råd til sprenge TV2 i lufta – hvis du ikke har en intensjon om å utvikle idéen videre.
Starter du ei bok med en slik umotivert setning, glemmer deg bort et bitte, bitte, bitte, bitte lite øyeblikk og ikke holder blikket på ballen, kan du fort ende opp med å skrive et notat på 25 000 ord om en eksploderende ku ombord i et SAS-fly på vei til Stockholm.
Jeg har gjort det mange ganger.
Men nå har jeg lært.
På forsommeren meldte jeg bikkja mi på et redaktørkurs hos Aschehoug. Det ble avholdt på Hokksund kurbad og lobotomi-senter, og det er ingen tvil om at historiene i denne boka nå er mye bedre enn om jeg på egenhånd bare hadde hamret løs på tastaturet uten profesjonell hjelp.
Du skjønner tegninga? Det er ikke uten grunn det er vanskelig å overleve som seriøs forfatter! Men jeg forsøker i alle fall…
Du finner alltid ny moro på vår humorkanal på YouTube:
https://www.youtube.com/c/OFFISIELLTomMathisenHerodesFalskPrimaVera
