Det er vanskelig å forklare den dragning nordmenn har mot sjøen, spesielt når sommerkveldene er lange og lyse. En dag i juli snek denne merkelige lysten innpå meg som en gammel sjørøver på jakt etter mannskap.
«La oss kjøpe en tre – fire kasser øl og få tak i en stor, kjapp båt vi kan fyke rundt i,» sa jeg til min kjære.
Hun reagerte på samme måte som når hun finner en edderkopp på størrelse med en tennisball på badet. Stemmen gikk rett opp i fistel og hun begynte å messe usammenhengende:
«Det er promillegrense på sjøen også… hva om det blir storm… det er farlig å drikke og kjøre båt… jeg kan bli gravid… vi kan gå på et skjær… du er utrolig dum når du drikker… en gigantisk blekksprut kan dukke opp og rappe det ufødte barnet… det er promillekontroller på sjøen også…»
Jeg hater å innrømme det, men det er noe fornuft i sludderet. Etter fartsgrense, promillegrense og Røkkes fengselsdom etter råkjøring på grunt vann, har noe av sjarmen ved å kjøre i fylla i norsk skjærgård forsvunnet.
Mine lykkelige minner fra en barndom i skjærgården på 60-tallet er mange. Vi badet fra båten, skrelte reker og fatteren var konstant blid fordi han alltid hadde en krabberuse full av iskalde øl hengende etter snekka.
Og det var stor underholdning hver gang han falt over bord på jakt etter øl. Han plasket rundt i det iskalde vannet helt til min mor var overbevist om at han var blitt edru og det ikke lenger var nødvendig å holde ham unna båten med båtshaken.
Denne artikkelen er et utdrag fra reiseboka «Det er på tide å reise hjem når du må holde hue oppe med begge henda«.
Etter et par dager klarte jeg å roe ned min kjære. Jeg forklarte henne at å stå bak roret på en båt med en iskald øl var noe jeg alltid hadde drømt om, og som den vennelige sjelen hun er gikk hun med på å gjøre det som sjøfarende nordmenn har gjort i uendelige tider; trosse dårlige vær og farlige båter – og krysse Nordsjøen i et fly.
Overfarten var et resultat av et fantastisk tilbud hun hadde funnet på Internett: Utleie av engelsk kanalbåt.
England har et fremragende nett av vannveier og du kan seile gjennom hele landet på trange kanaler.
En engelsk Narrowboat er billig å leie, og når du seiler på kanalene er det så stille og fredfullt at du skulle tro at du hadde havnet 200 år tilbake i tid. Kanalbåter tilfredstiller de flestes drøm om å være kaptein på en stor båt. Som regel er de bygget av stål, er 70 fot lange og veier 20 tonn.
Det sier seg selv at for å få forsikring og tillatelse til å føre en sånn doning i EU trenger man verken sertifikat, opplæring eller promillegrense.
Vi ble tatt i mot av en tannløs gentleman i svett t-skjorte som hadde ansvaret for å vise oss båten. Han demonstrerte at båten gikk forover og bakover – og at han klarte å drikke opp to av øla våre – før han hoppet på land, korset seg og løp inn i skogen.
Derifra var vi på egenhånd.
Det at engelskmenn er så skjødesløse med opplæringen kan ha noe med at den svære farkosten har en toppfart 6 kilometer i timen, og hvis du er så full at du faller over bord, er kanalen sjelden mer enn tre fot dyp. Det betyr at det er mulig å komme seg opp på land og ta igjen en båt som går for fullt, selv om du kryper på alle fire.
Og skulle du ikke klare en av kanalenes mange svinger er det lite å dunke inn i, bortsett kuer og sauer som står langs vannkanten. Og de venter jo uansett bare på å bli slakta, så hvor mye skade kan du gjøre?
Siden det er en så enkel farkost å håndtere finnes det lite av det utstyret norske båteiere i dag er i besittelse av. GPS og radar er det ingen bruk for.
Det eneste unnværlige instrumentet ombord er kjøleskapet. Skulle ulykken være ute og dette instrumentet bryter sammen – eller går tomt for øl – er det ingen vits i å ringe kystvakten.
Rundt neste sving er det alltid en pub i vannkanten hvor du kan fortøye.
Narrowboats har velutstyrt kjøkken, men når du er fortøyd ti meter fra puben er det lett å heller stappe blodårene fulle av frityrstekt pubmat. Første kvelden inntok vi middagen på utsiden av en pub med hundrevis av sauer gressende rundt oss. Jeg bestilte en rett som bestod av kjøtt kokt i øl. Det var så mektig at det ikke var mulig å tenke klart etter å ha slukt maten.
Sammen med en engelskmann på sidebordet – som også hadde spist kjøtt kokt i øl – begynte vi av en eller annen grunn å diskutere om sauer med sorte bein er mer sexy enn de som er helt hvite.
Ok, kanskje hadde det ikke bare med maten å gjøre – det kan også ha vært all den friske lufta.
Det å reise på båttur midt i hjerte av England kan by på ekstreme utfordringer. Ås-sidene kan være bratte og på det heftigste var vi nødt til å forsere en fjellknaus på hele 19,7 meter.
For å klare dette måtte vi gjennom syv sluser. Disse må man selv operere, og alt gjøres manuelt. Dette er en tøff fysisk anstrengelse for mannskapet og det er derfor helt nødvendig at de fleste slusene også har en pub i vannkanten.
Og det må jeg innrømme: For en nybakt skipper finnes det ingen større glede enn å stå ved roret mens slusen lar naturkreftene løfte hele båten opp og inntil bardisken.
Bortsett fra Røkke vet ikke jeg om noen nordmenn med fritidsbåt som har muligheten til å oppleve noe lignende.
Alle episodene av serien om min reise på de engelske kanalene finner du under videoer på min Facebook side.
