Moro å se Netflix serien om Clark Olofsson – ikke bare var han Sveriges største banditt – men sammen med svenskekongen klarte han på noen få dager å ødelegge Jonas Fjeld Rock ’n’ Rolf Bands karriere i Sverige.


Publisert 8.5.2022

Backstage på Alexandra, Stockholms hippeste nattklubb i 1973

Storsalen på Chateau Neuf har alltid vært et gildt sted å opptre. Salen tar over 1.000 mennesker og er bygd i buet amfi som gjør at publikum sitter tett innpå scenen. Jonas Fjeld Rock’n’Rolf Band hadde bare utgitt en single og opptrådt en håndfull ganger før vi danset rundt på denne scenen. Under innspillingen av vår første LP i 1973 fikk vi nemlig tilbud om å være med på en turné som het Back to Rock. Det var en turné med gammelrock, arrangert av plateselskap og et bookingbyrå for å tjene penger på en nostalgibølge som feide over hele verden.

I USA opplevde artister som Jerry Lee Lewis og Sha Na Na fantastiske comeback bare ved å spille god gammeldags rock. Sverige hadde Jan Rohde, en nordmann som på 50-tallet flyttet til Sverige og fikk enorm suksess med jenka. I Norge hadde vi Per Elvis Granberg, Norges aller første popidol.

Phonogram, plateselskapet vårt, booket oss som oppvarming til disse to fordums storhetene. De var på en nostalgiturné som gikk til Skien, Haugesund og Bergen – med en stor avslutning på Chateau Neuf i Oslo.

En ting plateselskapet hadde neglisjert, var at til tross for at vi hadde ordet ”rock” i bandnavnet, spilte vi musikk som minnet lite om den type rock som Elvis hadde gjort verdensberømt (den gangen han var så slank at han opptrådte i skinnjakke laget av bare én ku).

Våre forbilder var Captain Beefheart og Frank Zappa, og musikken vi spilte, var helt på siden av tradisjonell rockemusikk. For folk som elsket rock av den gamle, tradisjonelle typen, kunne vi like gjerne stått på scenen og harket opp slim.

I tillegg virket både vårt utseende og klesdrakt regelrett provoserende på eldre rockere. De sverget som regel til olabukse, skinnjakke og bakoverstrøket fettsleik. Vi kledde oss litt annerledes: Jonas Fjeld (gitar) stilte på scenen i trangtsittende strømpebukse, spisse svarte sko, bar overkropp innsmurt i vaselin og overdrysset med gullglitter. Ansiktet var sminket som det norske flagget.

Brunulf Bølle (vokal) figurerte i et trangt, spansk tyrefekterantrekk, og ansiktet var malt i hvitt og sort, noe lignende slik Hank Von Helvete i Turboneger sminker seg når han i dag ønsker å fremstå som skummel.

Eple Skrott (bassgitar) hoppet rundt i en altfor stor, hvit dress med påsydde blomster. Håret var satt opp i en “Grorud-palme” på toppen, og ansiktet sminket slik at han så ut som en vakker kvinne.

Tom Metall (trommer) satt bak slagverket i en sort, tettsittende trikot med hvite striper. I tillegg var også ansiktet sortmalt med de samme hvite stripene. En liten sort hatt med hvite striper satte prikken over i-en. (At det var viktig med matchende antrekk, var noe vi hadde lært av å smuglese datidens store motemagasin for unge kvinner, Det Nye.)

Hermann Normann (sologitar) var Eples bror og yngstemann i gjengen. Han var bare femten år da vi spilte inn vår første plate. Naturligvis syntes han det var utrolig flaut å stille opp i kostymer og sminke. Det måtte mange trusler til før han tok på seg en enkel silkedress og la litt mascara rundt øynene.

Sistemann i bandet var meg (plastsaksofon og bygging av motorveier), og i motsetning til Hermann forsøkte jeg selvsagt å være mer outrert enn de andre. Jeg stilte i en liten sort dametruse med røde blonder. Denne var festet til sorte nettingstrømper ved hjelp av en hofteholder, slik du på den tiden bare kunne beskue i danske og franske pornofilmer. På overkroppen hadde jeg en liten T-skjorte med karikaturtegning av meg selv, og over dette bar jeg en lang lyseblå og rosa silkeslåbrok. Ansiktet malte jeg grønt, og øynene var dekket av et par store, runde solbriller. Jeg hadde selv malt glassene i et merkelig mønster, i håp om å oppnå en unik effekt. Og for å toppe det hele dro jeg en gammel flygerhjelm fra første verdenskrig ned over ørene.

I hver by var det vår oppgave å starte rockeshowet, og aldri før har vel uttrykket “pangåpning” passet bedre. Gammelrockerne i sine skinnjakker og fettsleiker kunne ikke blitt mer skremt om restene av måneraketten Apollo IIX hadde kommet brasende ned gjennom taket. De satt paralysert med åpen munn og oppsperrede øyne.

På de første stedene var overraskelsen så stor at vi kun ble møtt med en øredøvende stillhet etter hver sang, men da vi ankom Oslo, hadde ryktene, ved hjelp av avisoppslag og folkesnakk, løpt foran oss. Her var publikum bevæpnet med egg og råtne tomater. Så fort det gikk opp for dem at det var sant at vi ikke spilte gamle Elvis-låter, begynte det å hagle med egg og tomater over hele scenen. Vi forsøkte å ta angrepet med godt humør, men det var ikke lett. Etter kort tid var scenen dekket av så mye matrester at det ville gitt et bedre økonomisk resultat å legge ned bandet og heller starte griseoppdrett.

I garderoben var stemningen laber etter at vi var ferdig med vår avdeling – helt til en diger svenske dukket opp i døren og presenterte seg som Thomas Johanson. Han var bookingagent for Jan Rohde og sjef for firmaet EMA Telstar i Sverige som la opp turneer over hele Skandinavia for internasjonale artister som Moody Blues, Procol Harum og ikke minst Agnetha, Björn, Benny og Anni-Frid (senere kjent som ABBA). Av en eller annen uforklarlig grunn var han overbegeistret over hva han hadde sett og hørt. Han ville omgående ha Jonas Fjeld Rock’n’Rolf Band på turné i Sverige.

Tilbudet fra Thomas Johanson om turné i Sverige var for oss gigantisk. Aha-guttene var ennå ikke ute av bleiene, og den eneste musikalske eksporten vi hadde hørt om, bortsett fra Wenche Myhre, var en taffelpianist fra Drammen som hadde klart å tuske til seg et månedsengasjement på danskebåten.

Svenskene var langt mer profesjonelle en hva vi var vant med. Før turneen startet, hadde de sørget for å få utgitt vår første LP i Sverige, hvor den i motsetning til i Norge hadde fått flere glimrende kritikker. Lenge før avreise mottok vi en turnéliste med alle nødvendige data, som spillested, hotell, arrangør, honorar etc.

Sverige-turneen skulle i første omgang vare i ti dager, og honoraret var nesten dobbelt av hva vi fikk hjemme i Norge: 2.500 svenske kroner per show. I tillegg fikk vi utbetalt diett og overnattingspenger på forskudd. Ikke rart at alle norske musikere drømte om en karriere i utlandet.

Det første showet var i Motala, i en stor hall hvor vi skulle spille sammen med et par svenske band. Vi var ikke spesielt nervøse før opptredenen, siden Thomas Johanson hadde sett oss i Oslo under de verst tenkelige omstendigheter, og det umulig kunne gå dårligere enn hva det hadde gjort der. Når forventningene er minimale, går det sjelden galt, og showet i Motala ble en suksess. 

Etter Motala skulle vi spille to dager på Alexandra, Stockholms store innsted. Til tross for at vi visste at dette var det mest prestisjefylte stedet du kunne opptre på i Sverige på den tiden, var vi overbevist om at det aldri mer kunne gå like ille som på Chateau Neuf.

Da vi våknet på hotellet i Motala neste morgen, hørte vi på nyhetene at kong Gustav VI Adolf var blitt innlagt på sykehus. Jeg har aldri vært mye til royalist og brydde meg ikke om at svenskekongen var alvorlig syk. Stemningen i bandet var på topp. Med stor optimisme satte vi kursen mot Stockholm.

Idet vi sjekket inn på hotellet i Stockholm, fikk jeg beskjed om å ringe Thomas Johanson omgående. Opphisset fortalte han meg at det hadde vært et bankran på Norrmalmstorg, hvor en forbryter ved navn Clark Olofsson hadde tatt gisler og forskanset seg inne i banken. Jeg takket for opplysningen og sa at vi skulle følge med på TV hvordan det gikk, både med bankraneren og med kongen.

Stemmen til Johanson ble spak: “Du forstår ikke,” sa han. “Politiet har stengt av hele kvartalet rundt Norrmalmstorg, og Alexandra ligger innenfor dette kvartalet. Siden dere allerede er i Stockholm, kan dere gjerne gjøre et forsøk på å spille, men jeg tviler på om det kommer mye folk, siden man er nødt til å komme seg gjennom politisperringene for å komme inn i lokalet. Dessuten tror jeg ikke det blir mange mennesker ute på byen i kveld; de fleste sitter nok hjemme og følger nyhetene på TV.»

Den dystre spådommen holdt stikk, og den kvelden, i kostymer og full sminke, opptrådte vi for et uengasjert serveringspersonale og to gjester. Det at to personer hadde klart å komme seg gjennom sperringene og løst billetter for å se et norsk band, var egentlig imponerende, men etterpå viste det seg at de to gjestene var norske musikkjournalister. De hadde kommet ens ærend til Stockholm for å skrive en reportasje om Jonas Fjeld Rock’n’Rolf Bands store suksess i Sverige.

På scenen på Alexandra i Stockholm, 27. august 1973, i nabogården til banken hvor gisseldramaet med Clark Olofsson pågikk samtidig.

Neste kveld ble avlyst fordi Clark Olofsson fremdeles holdt gisler i nabohuset, og vi tilbrakte kvelden på hotellrommet foran TV. Svensk TV hadde kansellert den normale sendeplanen og alternerte mellom å sende live fra gisseldramaet på Norrmalmstorg og kongens dødsleie. Stemningen på hotellrommet var ikke mye bedre enn hva den hadde vært i garderoben etter showet på Chateau Neuf. 

Det eneste som manglet for å gjøre sverigeturneen til en større nedtur, måtte være at kongen hadde reist seg opp i sengen og kastet råtne tomater på oss. Heldigvis var han høflig nok til å vente med det inntil vi hadde tatt kvelden og lagt oss.

Morgenen etter våknet vi opp til nyheten om at kongen var død. Thomas Johanson kom til hotellet og informerte oss om at siden det ville bli tre dager med landesorg, var interessen for norske tulleband i kostymer og sminke redusert til det minimale. Turneen måtte dessverre avlyses.

Dagen etter overga Clark Olofsson seg til politiet. Noen få dager senere var Sverige tilbake i sitt normale gjenge. Vi visste det ikke da, men av alle dager det var mulig å turnere i Sverige i forrige århundre, hadde vi truffet de fem dårligste. 

There’s no business like show business!