Det er en ting Norge aldri vil få nok av, uansett hvor stort oljefondet er, og det er sol.
I dag besøker mange nordmenn Syden flere ganger i året, andre bruner seg i solarium. Grådigheten på solstråler er ikke like stor som da jeg og Jahn Teigen første gang besøkte Kanariøyene i 1978.
I min barndom, på hytta på Bjerkøya i Vestfold, var somrene så korte at vi aldri rakk å ta av oss skjorta. Min erfaring med sterke solstråler var lik null, inntil jeg for første gang, sammen med Jahn Teigen besøkte Tenerife.
Jeg var overhodet ikke forberedt på hva én dag i sola kan gjøre med vinterblek hud. Første kvelden, etter en lang dag ved bassenget, lå jeg på senga og forsøkte å dynke meg selv i After Sun Lotion.
Det var umulig å dekke hele kroppen uten hjelp, så jeg måtte trygle Jahn om å hjelpe meg. Han bare lo, og sa: Du ser ut som en kokt, skinnløs laks som har fått bytta ut serveringsbrettet med ei seng!
Jeg vet ikke hvilken grad av forbrenning jeg hadde fått, men da han smurte olje på ryggen min, føltes det som om han forsøkte å fjerne ryggraden med et sveiseapparat.
Huden glødet; om han hadde lagt en avis på magen min, ville den tatt fyr.
”Jeg går i baren,” sa Jahn.
Jeg hørte stemmen hans, men kunne ikke se ham. Øynene mine var sammenklistret. Jeg ville vært mer stedsorientert om synet mitt hadde blitt byttet ut med et ekstra sett med ører.
Nesa hadde også hovnet opp. Når jeg tok på den, kjentes det ut som om den først hadde blitt skåldet i ei frityrgryte, for så å bli brukt som bremsekloss på flyet under landing.
Jeg lot Jahn gå alene og erkjente at den eneste kameraten som kunne hjelpe meg gjennom denne natta, var Jonny Walker.
Da jeg våknet dagen derpå gjorde det vondt over hele kroppen. Jeg kunne knapt bevege meg, men jeg klarte å dra meg ut av senga. Med museskritt haltet jeg bort til speilet og fikk presset opp det ene øyet.
Jeg så ut som en kebab i badebukse.
Mens jeg stod foran speilet, la jeg merke til er sterk lukt. Først trodde jeg det var noen på hotellet som var i ferd med å klargjøre til grillfest, men så gikk det opp for meg at det kanskje var litt for tidlig på dagen til å starte en grisefest.
Sakte gikk det opp for meg hvor stanken av svidd gris kom i fra. Det var ikke fra grillen ved bassenget, men fra rommet mitt.
Jeg tok en ny titt i speilet; sola hadde gjort ting med kroppen min som det selv i dag ikke ville vært mulig å få til med dataanimasjon.
Sola hadde gjort meg ugjenkjennelig.
Jeg tok av meg badebuksa og i speilet så jeg en hvit medisterpølse, omringet av en surra svinesteik – med en forbrent vannmelon på toppen.
Og gjett om jeg hadde smerter?
Ja, det hadde jeg.
Smerter så sterke at selv ikke Jonny Walker kunne drukne dem.
Huden svei som et åpent sår. Den hadde fått samme konsistensen som sprøstekt svor og jeg turte ikke bøye meg i frykt for knekke som godt stekt bacon.
Vi var på fjorten dagers chartertur, men jeg reiste hjem etter en uke. Det var egentlig ikke et valg.
Selv etter syv dager klarte jeg fremdeles ikke å gå normalt. Om jeg ville bevege meg litt fremover, måtte jeg holde armer og bein stive, for så å slenge dem vilt frem og tilbake, omtrent som Frankenstein.
Jahn mente vi ikke måtte dra, og han sa at jeg så ganske ok ut. Men du vet at noe ikke er bra når lokale bilister som passerer deg, ler så hardt at de kjører rett inn i store palmetrær.
Besøk gjerne vår YouTube-kanal hvor du finner videoer med musikk og sketsjer
