For kort tid tilbake, ble jeg overrasket da en programleder på TV2 nyhetene introduserte Tom og meg som legender. Jeg trodde at for å bli en legende måtte du en eller annen gang tidligere i livet vært enormt populær – eller gjort noe stort.
Om det er en ting Tom og jeg har forsøkt på i alle år, så er det å ikke bli en del av norsk populærunderholdning. Eller for å si det på en annen måte – bli årets artist.
Det er flere gode grunner til dette. En opplagt er – om du blir veldig populær – kan du ikke forlate hjemmet ditt uten at alle legger seg opp i hva du bedriver – helt til du endelig igjen er hjemme og kan gjemme deg under dyna.
Er det ikke merkelig, all stor kunst blir skapt av folk som ikke kan forlate huset – og derfor i stedet forblir hjemme og kjeder seg så lenge at de tilslutt drømmer opp en klassiker – som for eksempel IMAGINE. Andre kan bli rastløse og ender opp med å ta hjerneopphissende substanser og skyter med skarpt på silhuetter i dusjkabinettet.
Og om ikke dette er ille, det finnes verre hindringer for store stjerner før de blir legender, de mest innlysende er:
Fans, publikum og vanlige mennesker.
Journalister og musikkanmeldere.
Fans, publikum og vanlige mennesker.
Regnskapsfolk som vil vite hva de skal gjøre med alle pengene.
Fans, publikum og vanlige mennesker.
Skatteetaten.
Fans.
Fans.
Rusavhengighet.
Fans og fans og fans.
Men selvsagt – har du nok av disse problemene gjennom et langt liv – vil du før eller senere bli en legende.
Joda, alder er essensielt og hjelper godt. Gi oss et par år til – så er Tom og jeg så gamle at vi garantert vil få stående applaus bare vi klarer å gå inn på en scene.
Legger ved en video om en kamerat som ønsket å bli legende, og som klarte det. Dette var starten på en lang og morsom reise, selv om det nok inne i mellom ble ganske ensomt.
