Prima Vera, Jahn Teigen, Tom Mathisen og jeg: Alt du trenger å vite om hvorfor vi ble oppløst – og om vi er venner i dag


Publisert 23.11.2015

0078

 

Dette er et utdrag fra ebok-versjonen av DE GÆRNE HAR DET GODT:

Klokka er 09.05 mandag morgen, og jeg sitter på et advokatkontor i Prinsensgate i Oslo med en tosiders kontrakt foran meg. Lokalet er opplyst av flere lysstoffrør i taket, og omtrent like koselig som en vaskehall klargjort av Quentin Tarantino for innspilling av interiørscenene i Reservior Dogs II.

På den andre siden av bordet sitter Jahn Teigen sammen med en advokat som nettopp har hjulpet ham med å tape en rettsak mot Skatteetaten i Oslo.

Advokaten sier til meg: ”Du eier halvparten av alle aksjene i Vera Production AS, og hvis du selger dine aksjer til Teigen for én krone så overtar han firmas biler, innspillingsstudio og alle rettigheter til innspillingene av sangene i katalogen… ikke bare til Jahn Teigen, men også Prima Vera. Er du sikker på at du ønsker det?”

Avtalen var så dårlig at motpartens advokat forsøkte å snakke meg ut av den. Ansiktsuttrykket hans fortalte meg at han mente at (for meg) var dette papiret kun brukbart til å tørke opp etter ei bikkje som hadde gjort fra seg innendørs.

”Er du virkelig sikker på at du ønsker dette?” gjentok han.

”Ja,” sa jeg, ”på én betingelse! Jeg vil ha inn en klausul om at ingen av albumene vi har laget sammen kan selges utover sin originale form. Altså at de ikke kan selges bortsett fra slik de er laget; med originale cover og med sangene i samme rekkefølge.”

Advokaten kikket bort på Jahn.

”Er det greit for deg, Jahn?” spurte han.

Teigen nikket på hodet og med det var avtalen var i boks.

Det som skiller oss genier fra andre, er at vi som regel gjør geniale ting uten at vi engang er klar over at vi er geniale.

Sånn er det i alle fall med meg.

Fra tiden da vi startet Prima Vera.

Fra tiden da vi startet Prima Vera.

Grunnen til at jeg ba om å få lagt til den klausulen, var fordi jeg mistenkte at Jahn kanskje en dag ville komme i pengeknipe, og derfor kunne finne på å selge rettighetene til andre plateselskap, som igjen ville dele opp albumenes sanger og legge dem på alle mulige forskjellige samleplater. Det jeg var redd for, var å komme inn på en bensinstasjon og finne kasser fulle av dritbillige samleplater med låter fra Sputnik, Sølvguttene, Bjøro Håland og Prima Vera. Samleplater som ville ødelegge ettermælet til Prima Vera. En slik klausul satte en effektiv stopper for det.

Det geniale med avtalen, selv om jeg ikke visste det da, var at den også satte en stopp for noe vi ikke engang hadde hørt om på den tiden, nemlig digitalisering. Med denne klausulen i kontrakten kunne ingen av de platene vi hadde laget sammen bli utgitt på nytt uten mitt samtykke, verken på CD, MP3 eller i andre digitale versjoner. Kun som vinylplater i store pappcover. Snakk om å ha fremtiden i sine hender.

Grunnen til at jeg ville ut av aksjeselskapet jeg hadde sammen med Jahn, var ikke som mange har trodd, at vi var uvenner, men fordi Tom Mathisen og jeg hadde gått lei av hans uforutsigbarhet og stjernenykker.

Jahn hadde blitt norsk superstjerne over natta, og selvsagt ble hans oppførsel preget av dette. Tom og jeg er barndomskamerater, og vi syntes oppførselen hans ble for tåpelig og selvopptatt. I våre øyne var Prima Vera tre kamerater som skulle ha det gøy, og vi skulle absolutt ikke bry oss om hva publikum eller presse mente om oss. Vi skulle være annerledes, på siden av det etablerte, overraske og underholde.

Til tross for at Tom og jeg også var med i Prima Vera, var presset mye mindre på oss enn på Jahn. Han var i offentlighetens søkelys døgnet rundt og det preget ham.

I dag, tretti år seinere, er det lett å se at vi var naive og ikke forstod hvordan suksess kan ødelegge artisters oppfatning av virkeligheten.

Dette var før Michael Jackson, i et desperat forsøk på å bli hvit, endte opp som en fantomaktig, dansende, beige dukke av kjøtt og blod. Det var før vi hadde hørt om Freddie Mercurys homoorgier med dverger som gikk rundt og serverte kokain fra brett som de balanserte på hodet. Vi var vanlig norsk ungdom som ikke hadde opplevd verken suksess eller penger.

Det må ha vært scene-sjarmen som gjorde oss så populære.

Det må ha vært scene-sjarmen som gjorde oss så populære.

Til Jahns forsvar må jeg si at hans verste side, som vi ikke tolererte, var at han skiftet mening og humør hele tiden, og at hele verden dreide seg om hva som ble skrevet om ham i pressen.

Sett i etterkant, i en tid med selfies og Facebook, var han bare barnematen i forhold til hvordan vanlige folk oppfører seg i dag. På den tiden, om du daglig satt og kikket på bilder av deg selv, ville familien din forsøkt å få deg lagt inn på en mentalinstitusjon.

GJØR MEG EN TJENESTE:  

Ekstrem selvopptatthet er blitt allemannseie, mens det tidligere kun var forbeholdt store personligheter og kunstnere som Elvis og Elton John. Selv Olav Thon og Petter Stordalen – forretningsfolk som i utgangspunktet har alt – hår, tenner og flesteparten av Nordens hoteller, er så desperate på å få oppslag i pressen at de får komikere som meg til å le så ukontrollert at munnvikene våre sprekker.

I dag er norske ”stjerner” ofte mye vanskeligere enn det Jahn noen gang var. For noen år siden forsøkte jeg å skrive et filmmanus sammen med komikeren Zahid Ali. Vi ble kjent under et veldedighetsshow vi begge deltok på, og jeg likte ham godt, både som komiker og person. På denne tiden var han relativt ukjent, men mens vi skrev på manuset, fikk han en smule suksess med et innslag i et Otto Jespersen-program hvor han spilte en pakistaner som gjorde typisk norske ting. Dette gjorde at han ofte ble gjenkjent på gata og fikk noen få flere tilbud om opptredener.

”Suksessen” gjorde at han forandret seg over natta, og snart var han langt vanskeligere å samarbeide med enn det Jahn Teigen noen gang hadde vært. Det er kanskje unødvendig å si at manuset aldri ble fullført.

Som du kanskje skjønner, Jahn Teigen og jeg var aldri uvenner, vi fikk bare etter hvert en smule forskjellig virkelighetsoppfatning.

De aller, aller fleste artister elsker medieomtale, men bare så lenge den er positiv, selvsagt. Hvis noe er negativt, noe som kan få de til å virke dumme, gjør de hva som helst for at ingen skal få vite det. Noe jeg er sikker på at Jahn ikke vil at folk skal få vite, er at han gjorde akkurat hva jeg var redd for da jeg solgte aksjene mine til ham; han solgte hele Vera Production katalogen med sine egne og Prima Veras album til plateselskapet EMI for den fantastiske summen av – HOLD PUSTEN – mens jeg tar en liten fanfare – RATARATARATARATATATA – kroner femti tusen. Ja, du leste riktig: Kr. 50.000,-

Jeg vet det kan høres dumt ut å selge alt dette arvesølvet for denne summen, men Jahn visste jo at de ikke kunne utgi noe av denne musikken digitalt uten mitt samtykke, så egentlig fikk han ganske godt betalt for nesten ingenting.

Venner gjennom et langt liv.

Venner gjennom et langt liv.

Historie er noe vi tror utvikler seg sakte, at den nærmest kryper av sted som en amøbe, år etter år etter år etter år etter år etter år etter år.

Sannheten for de fleste av oss er: Når vi snur oss og ser bakover på nyere historie, oppdager vi at nesten alle nye betydningsfulle ting skjedde i løpet av ett par måneder mens vi var opptatt med å følge med på en tv-serie som ingen lenger kan huske navnet på.

Da Tom og jeg skulle utgi vårt første album som Tom Mathisen & Herodes Falsk i september 1986, sa direktøren for plateselskapet vårt: ”Det er ingen vits i å utgi platene deres på CD. Det er et verktøy for lydfreaks, og bare interessant for artister som Pink Floyd og Dire Straits.” Før julehandelen startet i desember samme år, var også vårt album, Fusk, tilgjengelig på CD. Så fort gikk det.

Fra den gangen da bare Pink Floyd var hippe nok for CD-utgivelse.

Fra den gangen da bare Pink Floyd var hippe nok for CD-utgivelse.

I løpet av kort tid var LP-plater borte fra hyllene, og plateselskapene gikk over til kun å selge musikk på CD[1].

Dette førte til at internasjonale plateselskaper som EMI fant ut at du kunne pakke om all den gamle musikken de eide og utgi den på nytt på CD til en høyere pris enn hva den originalt ble solgt for. Griskheten til direktørene var så potent at flere døde fordi litervis av sikkel rant ned i tastaturet på bordet foran dem og fikk datamaskinene deres til å eksplodere.

I historisk perspektiv tok det sikkert litt over ti minutter før EMI ringte meg og lurte på om vi kunne gjøre en avtale om å utgi en Prima Vera-samling på CD.

EMI hadde sammen med Universal Music, Warner Music og Sony BMG startet et selskap som het EVA Records som bare utga samleplater under logoen Absolute Music. Hvis de fikk lov til å utgi én samling med Prima Vera på CD, skulle jeg få tilbake alle rettighetene som Teigen hadde solgt til dem.

Nå vet du hvorfor det er meg som kontrollerer alle Prima Vera utgivelsene.

Jeg vet ikke om dette er en god unnskyldning, men jeg har alltid vært ekstremt barnslig, og har aldri klart å se på underholdningsbransjen som annet enn et sirkus. De fleste som er involvert er selvopptatte og mener alt de foretar seg er med på få verden til å spinne rundt. Min holdning er mer at det meste av kunst, det være seg musikk, litteratur, film eller tv, bare er ubetydelig surr og det er viktig å få mest mulig moro ut av det mens du kan.

En annen morsom side av bransjen, er kulturjournalister og redaktører som omtaler og vurderer artister og kunstnere. Gml-bilder0090 Disse er minst like selvopptatte og selvhøytidelige som vi som oppholder oss på den andre siden av bordet, og derfor like morsomme å tulle med.

Tom og jeg hadde som hovedregel at vi aldri skulle si noe som var sant når vi lot oss intervjue. Og hvorfor ikke? Pressens egen regel er: Never check a good story! Hvis vi kunne finne på en god historie, så gjorde vi gjerne det.

Her er et eksempel:

En sesong Tom og jeg skulle ha et nytt show på Chat Noir i Oslo, visste vi at det ville bli vanskelig å få store oppslag i avisene om showet, ganske enkelt fordi det var tredje året på rad som vi kjørte show på samme sted. Du vet på en måte at du ikke får forsiden på landets største aviser om nyheten du lanserer er: Nytt show med Tom Mathisen & Herodes Falsk.

Dersom vi var i tvil om hva vi skulle gjøre, pleide vi som regel ”å ta en prat” med Mick Jagger. The Rolling Stones har alltid vært verdens største band, og når du ser bakover, er det lett å se hvordan de har manipulert pressen for å få store oppslag. Et av de døveste triksene deres, er å true med at dette kanskje blir siste gangen det blir mulig å oppleve dem live.

Vi lo så vi rullet rundt på gulvet da vi bestemte oss for å kjøre ”en Stones” da vi skulle lansere showet.

Pressekonferansen på Chat Noir var godt besøkt av journalister fra de forskjellige avisenes kulturavdelinger. Dette er en type journalister som er lett gjenkjennelig på grunn av flate panner med store arr, noe de har fått etter å ha slått ansiktet i bordkanten fordi de har sovnet under intervju med spennende artister.

Helt til slutt spurte en journalist: ”Hva skal dere gjøre etterpå, når dere er ferdig med showet her i Oslo?”

”Det vet vi ikke,” svarte jeg. ”Kanskje dette blir det siste showet vårt?”

”Hvorfor det?”

Jeg kunne jo ikke si at det var fordi det er hva The Rolling Stones pleier å si, så i stedet sa jeg: ”Nei, det er personlig… det er ikke noe å skrive om!”

Journalistene våknet øyeblikkelig opp. Alle var plutselig mye mer ivrige. Notatblokkene ble åpnet på nytt.

”Kom igjen á!” sa en. ”Fortell oss hvorfor?”

”Det ikke noe å skrive om, for det er jo ikke sikkert,” sa Tom.

”Kom igjen a!” ropte journalistene i kor. ”Det er jo dette som er saken!”

”Hvis vi bestemmer oss for det, så skal vi si i fra,” sa jeg.

”Nei, nei, nei,” skrek journalistene. ”Vi må vite det NÅ! Hva er det som skjer? Hvorfor skal dere oppløses?”

”Jeg har arvet et hus i San Pedro i California og har tenkt å flytte dit noen år. Hvis det går så bra som jeg håper på, kommer jeg kanskje ikke tilbake. Det er jo ikke langt fra San Pedro til Hollywood, og jeg ønsker å…”

Det var ikke nødvendig å si mer, alle journalistene slåss om å komme seg ut av døra. Dagen etter var det førstesideoppslag i flere av landets største aviser om at jeg skulle flytte til USA og at dette antakeligvis var Falsk & Mathisens siste show. Billettluka på Chat Noir ble stormet av fortvilede fans som måtte ha billetter NÅ.

Fra forsiden på VG.

Fra forsiden på VG.

Da jeg endelig ble enig med EVA Records om å utgi en Absolute Prima Vera plate, visste vi at etterspørselen etter Prima Vera-sanger var stor og at plata ganske sikkert ville selge bra. Selskapet forpliktet seg også til å kjøre en stor kampanje med Tv reklame. Men vi hadde lyst til å finne på noe ekstra.

Arild Vestli, direktør for EVA Records på den tiden, er en god venn av meg. Vi ble først kjent da han var selger på Sonet, selskapet som utga Falsk & Mathisen platene. Arild er både morsom og smart, samtidig som han også har den rette porsjonen med galskap. Da jeg fortalte ham om hvordan vi pleide å ”konsultere” Mick Jagger, gliste han henrykt og sa: ”La oss også gjøre det!”

På denne tiden var ryktene fra Stones-leieren at Mick Jagger og Keith Richard var uvenner og ikke lenger snakket med hverandre. Denne taktikken for å oppnå presseomtale har vært så vellykket at Mick og Keith nå har kranglet offentlig i mer enn 30 år, samtidig som de har skrevet sanger og opptrådt sammen. Og millionene har sprutet inn.

Da Keith Richard utgav sin selvbiografi for noen år tilbake, skrev han til og med i boka at Mick Jagger hadde liten pikk. Mick Jagger ble selvfølgelig forbannet, og skrev et rasende notat på femti sider til Bill Wyman, som han tilfeldig feilsendte som pakke (i en tid med mail og smarttelefoner) til en journalist som også het Bill Wyman.

Det året var Keiths bok bestselger og Stones verdens mestselgende konsertband.

Uvennskapsrykter hadde også svirret om Jahn og meg, så hvorfor ikke bruke samme metoden?

Absolute Prima Vera var planlagt utgitt i desember, rett før julerushet. Interessen var enorm og CD’n var forhåndsbestilt i 50 000 eksemplarer.

EVA Records sendte ut invitasjon til pressekonferanse med Prima Vera, noe som i seg selv var en liten sensasjon, siden vi aldri hadde vist oss sammen på mer enn ti år. Alt var duket for et storslagent comeback.

0065

Så, bare noen timer før pressekonferansen, ble den kansellert. Begrunnelsen var at Jahn og jeg ikke klarte å snakke sammen og ikke kunne oppholde oss i samme rom.

Noen dager senere, ble en ny invitasjon til presskonferanse sendt ut. Denne gangen skulle den foregå på to forskjellige hoteller. Jahn skulle være på Oslo Plaza Hotel, mens Tom og jeg skulle være på SAS Hotellet på Holbergs plass, samkjørt via satellittlink.

Vi regnet med at noen ville stille spørsmålstegn ved pressekonferanse nummer to. Derfor, om noen skulle gidde å sjekke, hadde vi bestilt konferanserom, snitter, drikke og satellittlink på begge hotellene. Likevel følte vi at det ikke var nok.

”Hva mer kan vi gjøre for at folk skal tro at dere er uvenner?” sa Arild.

”La oss kansellere hele utgivelsen,” sa jeg.

”Genialt,” sa Arild. ”Ingen vil tro at vi er gærne nok til det. Ingen som har 50 000 i forhåndsbestilling kansellerer en utgivelse rett før jul. Det er rein skjær galskap!”

Denne gangen ble ikke bare pressekonferansen avlyst, men også hele plateutgivelsen ble kansellert. Dette førte til nye store oppslag i pressen.

Jahn, Tom og jeg kjørte i bil sammen, da Tom fra baksetet leste opp en artikkel i Aftenposten om utgivelsesstoppen. ”Dette har vært en råtten dag,” uttaler direktøren for EVA Records, Arild Vestli. Vi lo så hardt at vi måtte stoppe bilen for å ikke kjøre ut av veien.

Absolute Prima Vera utkom i januar det påfølgende året, fem uker etter den ble kansellert og gikk rett til topps på alle hitlister. Det skal ikke stikkes under en stol at vi alle synes albumet er bra, og akkurat som Stones er vi stolte av det vi har laget. Den morsomme bonusen er selvsagt at resepten til verdens største band også virker for andre.

Og forresten, det holdt jeg på å glemme: Jahn Teigen har liten pikk!

.

Du finner mange flere slike historier i boka DE GÆRNE HAR DET GODT.

 

[1] For yngre lesere må jeg nesten forklare; i gamle dager – sjekk dette – måtte man betale penger for å høre på musikk…Ha ha ha!!! Skikkelig gammeldags! Dette var før plateselskapene som eide musikken lot en tredjepart sette opp strømmingstjenester som gjorde det mulig å gi bort musikken gratis. Etter det fikk Artister og komponister ett valg: sulte i hjel eller begynne med rap, en musikkform det er mulig å skrive samtidig som du rydder og vasker på McDonald’s.

Email this to someoneShare on FacebookTweet about this on Twitter