Vil du vite hvordan det var å være komiker i gamledager?
Nesten geniale strømpebukser på Karl Johan
Stadig vekk møter jeg folk som etterlyser original norsk humor.
Ofte er det gamle fans som sier: ”Prima Vera var geniale, spesielt de grønne strømpebuksene”.
Fra noen av dagens unge komikere får jeg høre: ”Det var mye lettere før i tiden – for dere hadde ingen konkurranse.”
Ok, grønne strømpebukser er ikke genialt, i beste fall, bare originalt. Og helt klart; det var færre komikere på 70 og 80-tallet.
Men en ting er sikkert; ingenting var lettere før i tiden!!!
Da Tom Mathisen og jeg skrev låtene til vår første store suksess Brakara i 1977, hadde vi ikke eget produksjonsselskap eller fancy kontorer på Grünerløkka. Vi jobbet dag og natt mens vi bodde på en liten hytte uten vann og strøm lang inne på Hardangervidda.
Det var tøft å være komiker på 70-tallet.
Da kvelden kom satt vi i mørket og skrev i lyset fra glørne på sigarettene våre. Og uten vann, måtte vi vaske oss i whisky. Det svir, kan jeg love deg!
Alt vi hadde av hjelpemidler var en sprukken kassegitar med fem strenger, to pekefingrefingre (som ikke hadde hørt om Touchmetoden) og en rusten, mekanisk skrivemaskin. Likevel spyttet vi ut klassiker på klassiker.
Vi hadde ikke Youtube den gangen. Norge hadde bare én tv-kanal, og av den grunn var voksne mennesker villige til å sitte på høye hustak i timevis og vri på en antenne. Dette gjorde de i håp om å få inn et flimrende bilde fra svensk tv; noe jeg sverger på var like underholdene som å sitte og kikke ut av et vindu på en snøfull dag.
Det eksisterte heller ikke snedige ting som videospillere eller mobiltelefoner, så sammenliknet med i dag, var vi isolert fra resten av verden.
Dagens komikere kan sitte hjemme og, ved hjelp av nettet, forsyne seg med vitser fra alle verdens komikere. Den gangen, da vi skulle stjele en vits, måtte vi vente på utsiden av Chat Noir til Dag Frølands revy var over og Arve Opsahl kom ut. Før han skjønte hva som skjedde, kastet vi oss over ham, tvang ham inn i et smug. Med en ladd makrell mot tinningen, truet vi ham til å fortelle alt han hadde av vitser.
Heldigvis, kommunikasjon på den tiden fungerte omtrent som å sende brevpost med snegler. Ingen reagerte på at vitsene som ble fortalt på Chat Noir på fredag var de sammen som ble fortalt på Studentersamfunnet i Trondheim på lørdag.
Det skal heller ikke legges skjul på at komikere konsumerte mye alkohol på den tiden. Hvis det gikk mer enn en uke uten at du falt og knakk minst åtte bein i kroppen, var det ingen som trodde på at du var komiker. Riktignok ble du kategorisert som slapstick komiker, men dog.
For oss komikere på den tiden var diksjon og tydelig tale et stort problem. Dagens komikere har det lettere. De bruker narkotika, noe som får dem til å snakke høyt og fort – og gjør dem i stand til takle lange og innviklede setninger – uten å skjønne hva de selv sier.
I våre dager var det motsatt; vi hadde flere show som varte i 48 timer og som var fullstendig uten konsonanter. Slagordet vårt var: Hvis folk ønsker å høre konsonanter, så får de se på Dagsrevyen.
Et år, etter å ha fått mye kritikk i pressen fordi showet vårt manglet konsonanter, solgte vi konsonanter i garderoben (i stedet for program og t-skjorter) slik at folk kunne ta dem med inn i salen og selv plassere dem der hvor de følte det manglet.
Mange mener at Prima Veras og de legendariske grønne strømpebuksene var en genistrek. For å være helt ærlig, tror jeg det like godt kunne skjedd med noen av dagens narkomane komikere, for det var ikke spesielt genialt hvordan vi endte opp i dem.
Vi våknet opp en morgen i en leilighet på Nordstrand og var sent ute til et opptak i NRK. Grunnen til at vi våknet opp i leiligheten var fordi vi hadde feiret 16-årsdagen til tre vakre trilling-søstre, og som vanlig på den tiden, kunne vi ikke finne buksene våre. Grepet av panikk kastet vi oss over søstrenes strømpebukser… Og resten er, som de sier, historie.
Liker du showbiz historier? Les også DE GÆRNE HAR DET GODT.
”Hylende morsomme sekvenser om alt fra hans mange møter med John Cleese til forsøk på gruppesex.” Mona Levin, AFTENPOSTEN. 
